Innholdet på hvert enkelt nettsted står for den enkelte webmasters regning og risiko. Bernerdilla.no verken kan eller vil gå god for alle opplysninger, standpunkter eller innhold i linker som måtte finnes. Kommer du over noe som er helt vilt, setter jeg likevel pris på tilbakemelding. |
Captain ble opplyst å være stor og fin, men det viste seg ved overtakelsen at han ikke engang var òg. Men han var glad og leken, og det reddet situasjon ved flere anledninger. Han sjarmerte de fleste i senk, og selv om Liv Flathus og avlsrådet kunne styre sin begeistring for stamtavla og bakgrunnen hans, var de hans varmeste forsvarere når vi for spøk påsto at han egentlig var hjernedød, og at det bare var instinkter og reflekser som sørget for at han overlevde. For Captain gjaldt ingen kommando lenger enn den tiden det tok å uttale den. Da kan du tenke deg hvor lenge "sitt" eller "dekk" varte. I starten betød ikke "kom" heller noe annet enn en oppmuntring til å leke sisten i det uendelige. Rangmessig var han en tøffel, helt uten tendenser til å ville hevde seg. Selve overtakelsen var vel et eksempel på hvordan ting ikke bør gjøres. På bakgrunn av telefonsamtaler med en eier som ikke visste for mye verken om sin egen berner eller andres, kjørte jeg fire timer for å møte dem på et fergeleie. Eieren skulle tilbake med samme ferge som han kom med. Det ga oss akkurat tre minutter til å si hei og hallo, få overrakt lenke, hund, papirer og utstyr, samt å gi beskjed om å anmelde oppdretteren for dyremishandling. Resten av den historien er omtalt i Berner'n tidligere. Det er godt at selv en skakkjørt berner kan la seg håndtere av fremmede uten å sette seg til motverge. Før ferga var hundre meter fra land igjen, var Captain vel forvart i buret bak i VW Caravelle'n. Dit opp var det høyt for en forvirret, liten hund, men det gikk greit med en hånd i halsbåndet og en under baken. På turen hjem var vi innom veterinær som tok en rask, men grundig sjekk og ga ham en stor sprøyte B-vitamin. Captain lot seg løfte, undersøke, stikke og klemme uten å kny. Uansett hva vi ellers mente om Captain, var han en tvers gjennom en god gutt. Han stakk som sagt av en del i starten, men viftet du bare med en sokk, var alle tanker på flukt som blåst bort. Da kom han stormende for å dra sokk. Han ELSKET å dra sokk. Dette benyttet vi til å lære ham å komme når vi ba om det. Vi bodde i skogkanten utenfor Steinkjer på den tida. Inn i skogen gikk vi, og etter en stund slapp vi Captain og Happy løs. De fòr av gårde, sprang høyt og lavt, snuffet og koste seg mens vi tok en kopp te på en stubbe. Deretter ropte vi dem inn. Happy kom med en gang, men Captain hadde annet å bruke tida på. Han enset ikke andre, tredje eller fjerde innkalling heller selv om vi så at han hadde hørt oss. Da begynte vi rett og slett å gå hjemover uten å bry oss noe mer om det dumme dyret. Vi kom helt hjem uten å se at noen kom etter. Derfor ventet vi litt til, men fortsatt var det ingen å se i skogkanten. Da tok jeg med en sokk og gikk tilbake i skogen. Nesten helt der inne vi hadde vært, møtte jeg en kjent berner som var i ferd med å rote seg hjemover. Da han fikk øye på meg, ropte jeg ham inn samtidig som jeg viftet med sokken. Han kom som et skudd, vi lekte litt før han gikk fri ved fot hele turen tilbake til huset. Sokken i hånda hadde hans fulle oppmerksomhet. Som sagt ble Captain heller aldri særlig presis hva lydighet angikk. Men lærdommen etter turen i skogen satt godt og etter hvert kom han også uten hjelp av sokken. Resten av omskoleringen fikk vi uvurderlig hjelp til av tispa vår Happy. Hun var ubestridt flokksjef og Captain underordnet seg glatt hennes vilje og tok etter hennes leveregler. Da Happy døde sa vi at "-en slik hund får vi aldri igjen". Det sa vi da Captain gikk bort også. Men da lå det litt mer forhåpninger i det enn tilfellet var etter Happy. Captain, Født: 11.12.87, NKK reg.nr. 06705/88, AA: * HD: *
|
|