Høsten 2000 var tiden inne til å få en firbeint i familien igjen etter en tenkepause på tre år siden siste berner ut. Så ble det en brukthund igjen, -eller omplassering om du vil. Etter at oktobernummeret av Berner'n kom ut i 2000 med profilintervju av undertegnede, tok det kun få dager før den første e-posten var på plass med tilbud om å overta en hannhund i Enebakk utenfor Oslo. Og etter litt om og men så ble det nettopp denne vi overtok.

Prospektet inneholdt opplysninger om en energisk, men vennlig og humørfylt hund som trengte nytt hjem med hundevante mennesker som hadde sans for grensesetting. Det skulle vise seg å være en mer åpenhjertig og virkelighetsnær beskrivelse enn du mange ganger risikerer å bli servert. Selv hos mennesker som skal gi bort hunden sin har myrsnipefaktoren en tendens til å ta overhånd. Enkelte går bruktbilselgere en høy gang.

Balder viste seg virkelig å være en vennlig og humørfylt hund. Han hadde bodd hjemme hos mor med store barn de siste årene. På grunn av matmors helse hadde han tilbrakt mer tid i lenke på tunet enn ute på tur. Far som i sin tid kjøpte ham, hadde flyttet ut.

Heldigvis er bernere generelt sørgelig lite sentimentale hvis bare den nye flokken stiller opp med mat og godt stell. Jeg stilte opp i regnskodda en søndags morgen. Først gikk vi oss en liten tur for å kjenne hvordan det var, siden puttet jeg Balder inn i bilen før jeg fikk overlevert papirer og andre av Balders personlige eiendeler. Så sa jeg takk for meg og reiste. Kort og godt. Resten av den dagen fulgte han meg på flybussen, inni heis og gjennom innsjekking på Gardermoen, venting ved utgangen, ble puttet inn i transportbur, løftet inn i Widerøes Dash 8 og fløyet over fjellet til Førde. Her ble han løftet ut av flyet, trillet til ankomsthallen, tatt ut av buret og lånt bort til en nabo som var med på samme flyet, mens jeg hentet bilen og satt buret inn i den. Så kjørte vi hjem. Det hele skjedde uten store protester av noe slag. Balder var rolig og grei hele veien, uansett hva jeg fant på. Men så er han berner, da. Berner Sennenhund.

Tross sin størrelse, 69 cm manke og drøye 50 kilo, viste Balder seg å være en myk hund som trekker seg unna eller legger seg for alt og alle som knurrer og glefser mot ham. Tross dette møter han alt og alle vi kommer forbi på tur med en veldig glad hale og våken interesse. Han er ingen aggressiv rangklatrer. Tvert imot legger han seg gladelig på ryggen for å bli klødd på magen av hvem som helst. Derfor var det bare så vidt vi oppdaget hans snedige måte å dominere de minste tobeinte i flokken på. Det var ikke med knurr og glefs, men hver gang en av ungene kom bort til oss voksne for et eller annet, varte det ikke lenge før en kosete hund presenterte seg og behendig skubbet seg plass mellom oss. Og selvfølgelig fikk han den kosen han ville ha mens ungene fant på noe annet å gjøre. Tre- og femåringer sitter jo uansett ikke lenge stille på samme stedet. Men mønsteret gjentok seg til stadighet, og da mistanken først var vakt, var det på tide å se om dette bare var tilfeldig.

-Det var det ikke; Jeg satt ved PC-bordet i stua (skammekroken) og fikk selskap av Ingvild (3). Ikke før var hun på plass på fanget, kom Balders snute innunder armen min og vippet den opp for å få plass i armkroken. Jeg avviste ham vennlig, men bestemt, og sa tydelig fra at Ingvild hadde førsteretten her. Balder la seg ned og godtok utsettelsen. Litt etter forsvant Ingvild, og Balder var umiddelbart oppe og på plass for å få kos. Men så kom jentungen tilbake. Balder satt foran meg, men jeg slapp pelsen hans og løftet Ingvild over og tok henne på fanget. Reaksjonen var et syn for guder. Frustrasjonen lyste i øynene på det store dyret som i en faderlig fart forsvant ut på teppet sitt i gangen. Der ble han liggende lenge og furte åpenlyst. Siden har vi vært påpasselige med at barna får oppmerksomhet før hunden. Det er også som oftest de som fyller matskåla hans, et språk han forstår bedre enn det meste.

Ute er Balder en fornøyelse å ha med å gjøre ettersom han ikke lager bråk med noen. Han er heller ikke altfor interessert i mennesker som ikke gir ham oppmerksomhet. På den annen side er han ikke vant til å gå i vanlig, kort lenke, og det gjorde at jeg de første ukene var ganske stiv og støl i venstre arm etter å ha holdt imot på våre daglige vandringer. Men det hjelper seg, selv om "på plass" ennå er en ganske omtrentlig sak.

Vi var også en tid engstelig for dørene i leiligheten. Balder skrapte nemlig ikke forsiktig med en pote når han ville ut eller inn; Han reiste seg på to og krafset vilt. Dørene våre bærer spor av denne adferden fra dørhanken og oppover! Det lærte oss også til alltid å ha ytterdøra låst. For om han syntes at vi var for treige med å ta et hint om rusletur, kastet han seg på døra og forsynte seg selv. Dette har vi etter hvert fått bukt med ved, som nevnt, å ha døra låst. Videre har vi påpasselig gitt oss selv anledninger til å ta ham kraftig på fersk gjerning i å forsøke. Denne kombinasjonen har hatt god effekt. Låsen sørger for at han ikke lykkes, og kontant reaksjon forteller ham at handlingen er sterkt mislikt i flokken.

Det er ikke mye pent å si om stamtavla til Balder, men såpass mye berner er han at han skjønner nytten av å innrette seg etter sjefenes ønske. Så må vi bare bruke enda litt mer tid og tålmodighet på å utdype at sjefsbegrepet også omfatter juniorlaget.

------------------------------------------

Etter drøye tre års felles hygge og nytte måtte vi innse at Balders tid var ute. Han mistet sakte, men sikkert muskelmasse både rundt hoftene og det ene bakbeinet. Samtidig var det tydelig vondt å legge seg ned, og han flyttet seg ikke med mindre det var helt nødvendig. Det tok ham stadig lenger tid å komme seg igjen når turen gikk lenger enn rundt kvartalet. Han var tydelig plaget av smerter, og med en ganske liten leilighet var det ingen gode steder hvor han kunne skjermes fra familiens aktivitet ellers. Lang reise til juleferie ga ingen alternativer. Vi måtte ta den tunge turen til veterinæren. Balder tok imot dyrlegen som en venn, protesterte ikke mot sprøyta og sovnet rolig inn i fanget mitt. Bare minnene og lenka ble med hjem igjen. Nyt vaflene i Bernerhimmelen, min venn. De er vel fortjent.

Til minne om Askarla's Balder, født 06.05.1997 - død 16.12.2003

Askarla's Balder, Født: 06.05.97, NKK reg.nr. 12177/97, AA: ? HD: ?

Foreldre	Besteforeldre	Oldeforeldre
Far Chachorino 21011/94	Nero 38901/92	Tudansens Cesar S56333/89
		Vinni 16332/88
	Lorryetta's Cindy 35989/87	Kajsa's Buster II 10793/83
		Korrina 17303/83
Mor   Miss Arja 38027/90	Westerner Hold That Tiger S44525/86	S SF Uch Ulmedorf Honey S50732/78
		Arina S56202/82
	Faidons Daisy 17394/87	Kajsa's Buster II 10793/83
		Wanja 03844/84