Zanto var en fryktsom kar, men hadde en arbeidsglede som få. Han hadde som liten veltet en sykkel ut over seg, og siden var han alltid skeptisk til alt som kunne komme til å vakle eller velte. Dermed var det ingen lett oppgave å trene ham til trekkhund, selv om dette lå vel til rette fysisk sett. Han var livredd for at slådden vi hadde snekret sammen skulle ta ham. Det var et under at bilene i nabolaget kom fra det første forsøket uten bulker. Hvis han ikke sto dønn med fire stive bein, prøvde han i panikk mild å få snudd seg i draget. Men det gikk seg til. Med daglige turer vekslende med og uten trekk, skryt for hvert skritt han tok med vogna bak og etter til sammen to kilo med tørkede leverbiter, ble han et arbeidsjern av rang. Så lot vi ham trekke bagasjen til sommerens båtturer fra huset til svigers og til båthavna, og da var isen definitivt brutt. Tok vi siden komten ned av veggen, sto han mellom dragene før noen fikk sukk for seg.

Noen eksteriør karriere var utelukket, ikke minst på grunn av et kolossalt underbitt, nesten 5 mm. Størrelsen derimot imponerte de fleste. Dog var den langt over standard, men på kraftige bein og en masse som utviklet seg til han var vel tre år, viste han et ytterst harmonisk ytre. Dommer Terry Thorn, Irland, bedømte Zanto på utstilling i Haugesund og hadde sine kvaler. Han gikk runde på runde rundt hunden, kjente på fast muskulatur i rikelige mengder og nøt synet av et ganglag som var en varmblodstraver verdig. Det siste har vi fra fagfolk på Forus travbane. Etter å ha konferert med ringsekretæren la han den røde sløyfa tilbake og overrakt oss en blå. Det skal han ha all ære for. Kritikken ellers var så overstrømmende som vel mulig: "En høyreist, kraftig hannhund..." sto det. Joda, Zanto visste å heve hodet når han hadde tilskuere.

Gemyttet var det heller ikke noe å utsette på, selv om han altså var omplassert og hadde et noe påtrengende markeringsbehov overfor andre hannhunder. Men når det er sagt, idet de vel var lagt i bakken og rullet over på ryggen, var saken avsluttet og freden gjenopprettet. Han gikk aldri over den streken. Han ga seg om han ble utfordret på andres domene. Ved en anledning beviste han hva som bor i berneren som vakthund. Kona var alene hjemme og stelte med sitt i andre etasje. Zanto lå på sin vante plass i vindfanget hvor han stengte for trekken under inngangsdøra. (Trekkhund: En hund hvis isolerende egenskaper gjør den egnet til å utbedre trekkfulle boliger. -Nok om det...) Plutselig ble det et svare liv nede i gangen. Der sto Zanto i veien for en aldershjempasient på villstrå og ga hals det beste han kunne. Men mannen som på vei inn nesten må ha tråkket på en sovende hund ble ikke rørt. Det er det engelsktalende betegner som "watchdog, but not guard". Overfor barn viste Zanto stor begeistring og en engels tålmodighet. Når han omsider syntes det var nok, reiste han seg forsiktig og kom med et stille "boff". Med det mente han at nå kunne sjefen ta seg av valpene sine selv! Dette gjorde ham til en elsket klappe-hund på stand for NBSK avd. Rogaland. Der kunne han sitte i timesvis og stille pelsen til disposisjon for mennesker i alle aldre som ville studere berner på nært hold.

En anledning huskes spesielt. Klubbens PR-stand på en større utstilling var plassert ved siden av Pedigree Pal. Herfra fikk vi klare hentydninger om at Bernere kun var brukelige som sofadyr, og gruppeplasseringen "selskapshundrase" var det eneste rette. Jeg hadde hevdet at Berneren og en del andre med fordel kunne hatt plass i en tenkt gruppe for arbeidshunder (utility-dogs). Dette møtte bare hånlatter fra en samlet gruppe Briard-eiere. Men noen timer senere, da en kunde hadde handlet fem-seks store sekker med tørr-for og tilhørende boksmat, kom det et forsiktig spørsmål om vi kunne låne bort vogna vår i sakens anledning. Jeg lurte på om de ikke ville låne trekkhund med det samme, og før lasset var stablet ferdig, sto Zanto spent i draget og ventet. Endelig skulle han få gjøre noe. Lasset veide garantert over hundre kilo, og forhandleren stilte seg opp for å hjelpe oss i gang. Men da Zanto fikk klarsignal, la han seg i selen så det spraket i betonggulvet og selgeren gikk nesten på snørra. For lasset han hadde tenkt å dytte på forsvant ut døra med liv og lyst. "Gud, så sterk han er!" hojet kunden og kom småjoggende etter. Vel inne igjen sto det et halvt års forbruk av hundekjeks på bordet, og en beskjemmet kremmer lovte å revurdere Berner Sennenhundenes bruksegenskaper.

Zanto døde 27. mai 1991 med en svulst, stor som en håndball i buken. Før dette hadde han hatt total nyrekollaps. Takk til veterinær Martin Kaldal på Grong for all god behandling og dyktig rådgivning.